Du finner den her: http://1.aas.speidergruppe.org/Rover 

Turen startet på fredag med oppmøte klokken sju og utover. Even ankommer plassen med August og Gustav, det var  lyst, så de lagde ikke noe bål. Senere kommer Katarina. Det begynner å bli mørkt og vi lager bål. Resten kom utover kvelden. Håkon kom først rundt elleve-tolv på kvelden og ble møtt av en stor offringssermoni til den o’store Ostataka, den store flammeguden og hersker av verden, midt ute i selveste Kroer.  Ofringen til Ostaka var, ifølge noen, turens klimaks. Det ble satt en fakkel ved ildgudens røtter og det ble ofret en brødskive, kaffebønner og fyrstikker. Ostaka var veldig fornøyd med ofringen. Etter en stund, da nesten alle var ankommet spilte vi capture the flag i mørket med skumsverd og fakler. Ellers skjedde det ikke stort denne kvelden annet enn litt prat rundt bålet før vi la oss.

Dagen etter startet rolig, vi var oppe i halv-tolvtiden, og en like slapp frokost ventet. Vi kom etter hvert i gang med det som var poenget med hele turen, bygge hinderløype til troppskonken som startet samme dag. Vi fikk organisert hele laget, og fikk opp mange av hindrene, både opp i lufta og ned i deilige bekker fulle av gjørme. Aspirantene fikk det også godt banket inn at de skulle være prøvekaniner under gjennomgangen av løypa dagen etter, dog med noe misunnelse fra Jon Anders (hva er det som påstås her?! – red.). Kvelden kom, og vi spiste mat. Noen tok en tur ned til Ås, for å bunkre opp med mat og sukker. Resten av laget hjalp også til etter beste evne over telefon for å gjøre bagasjen hjemturen så tung som mulig. Ved hjemkomst på Trampen ventet enda mer jobbing, før vi tok kvelden med enda litt mer bålkos. Om kvelden etter leirbålet var det på tide med nattmanøver. General Blodpudding (aka Even), Sersjant Biff (aka August) og Kommandant  Flesk (aka Mathias) hentet ridderne av Medisterkakeordenen opp til kong Pølse (Martin) og dronning Indrefile (Katarina). Der fikk de vite av den onde grev Brokkoli med sine undersåtter Baron  Hvitløk og Baron Gulrot hadde plantet kålrot i hele De tusen netters skog, og ordenen sendtes ut for å stoppe dem. Etter ubestemt tid vendte ordenen tilbake med nyheter om at greven og hans  baroner var eliminert og kjøttkakelandet igjen er trygt.  Even dro sener på kvelden.

Søndagen startet som vanlig, litt tidligere enn i går siden troppen skulle igjennom hinderløypa så tidlig som kl 12 på morgenen. Etter en del i siste liten-fiksing på løypa gjorde aspirantene som fortsatt ikke hadde feiga ut seg klare til å gå igjennom hinderløypa. Det var kaldt. Veldig kaldt. Og masse gjørme. Etterpå var det troppens tur rundt i løypa, og til slutt Harald, Jon Anders og Erika som tok løypa på rekordtid. Etter løypa var det poengutregning. Denne ble senere kritisert av troppen, men det falt til ro etter at det kom frem at den var regnet etter Rovermatematiske prinsipper. Så var det premieutdeling og en meget langsom opprydning før vi dro hjemover.

Vi hadde planlagt å slå leir tidlig for å bruke litt ekstra tid på leirområdet, så vi i allefall kunne sove varmt, trodde/tenkte/håpte vi. Vi gikk omtrent to timer inn i marka uten å ha noe spesielt mål, annet enn å finne nok mat og et egnet leirsted. Vi trodde vi klarte begge deler, men det viste seg at traktkantarell, kantarell, løvetann og diverse bær kokt i en liten gryte, uten e-stoffer, salt, pepper eller smør, ikke er spesielt godt. I allefall, vi gikk omtrent tre-fire kilometer, litt forbi røverkollen til vi møtte på første bekk. Der fant vi også et fint leirsted, og vi starter å sanke granbar til seng og ved til bålet. Bålet ble tent og lagde den tidligere nevnte delikatessen. Ingen av oss spiste noe mer en noen skjeer, grunnet totalt fravær av smak, salt og smør.

Til forskjell fra hva som visstnok skjedde på forrige feltjakketur klarte vi i allefall å få sovet noe. Det ble riktignok ikke mer enn en fem-seks timer med kald søvn, men… Med to timers mellomrom våknet vi også opp på grunn av kulde. Vi våknet for siste gang tidlig på morgenen og bestemte oss for å finne kjappeste vei ut til sivilisasjonen. Ruta ble den samme som dagen før, men kanskje en smule mer spennende, blant annet et tårn som til forveksling kunne ligne på Mørketårnet til Sauron i Ringenes Herre.

Ellers møtte vi til all forundring på en mann som hadde funnet ut at han skulle dra ut i skogen, klokken halv seks på morgenen for å lese dagens avis mens den var fersk. Etter noen minutters prat med han om tur, skog, sko og mark gikk turen videre til Groruddalen t-banestasjon, og videre til Oslo S, hvor tok inn på Burger King og det vi trodde skulle være det gastronomiske høydepunktet på turen. Noe, som til tross for den tidligere omtalte “sopp-løvetann-og-ting-du-finnger-i-skogen”-suppa vår, egentlig ikke var noe spesielt godt eksempel på et høydepunkt. Så tok vi toget hjem til Ås etter en kald, men likevel fin feltjakketur =D

Vi hadde spist, klokka begynte å bli mye, og vi hadde fortsatt relativt mange høydemeter å bestige om vi skulle holde oss til planen for dagen. Motet sank etterhvert, og på toppen av en av de lengre bakkene slo vi leir. Noen ble satt til å ordne med ved, noen ble satt til å sette opp huken, Jon Anders satt igjen med matlagingen ettersom han var personen som hadde best oversikt på den fronten. Vi gjorde det vi skulle til tross for at de fleste av oss var utslitt og kalde, spiste den deilige gryteretten med real turmat og spekeskinke i og la oss til å sove.

Dag 2

Kulde gjorde at det var noe ubehagelig å stå opp, så hele stå opp prosessen gikk tregt,men vi kom oss likevel opp etterhvert og satte i gang med litt forskjellige ting. Noen løp litt for å få i seg varmen, noen pakka og gjorde seg klare for å dra og Jon Anders begynte på frokosten som bestod av havregrøt, sukker og rosiner. Vi spiste og pakka og alle var mette og overraskende uthvilte, om enn noe kalde. Starten gikk i et rolig tempo og de fleste av oss var glade for å kunne bevege oss og få gått varmen inn i kroppen igjen. Mesteparten av dagen gikk veldig fint. Vi hadde ingen problemer, og vi hadde jevne pauser og en liten lunsj engang mellom klokka tre og fem. Ingenting spesielt skjedde før utover kvelden, folk begynte og bli slitne og noe av humøret hadde sunket med sola. Det var meningen at vi skulle møte Katarina i Grua, en lite sted langt nord i Nordmarka. Så langt rakk vi ikke, vi var ikke engang i nærheten da vi skulle ha vært der. Helvete brøt løs og alt ble kaos, gruppa var veldig spredt, Dio og Jon Anders prøvde å finne nytt møtepunkt hvor vi kunne møte Katarina, og Mats hadde forferdelig vondt i ryggen av å bære en tung sekk, og var i tillegg til dette kald og veldig sliten. Nytt møtepunkt med Katarina ble avtalt, og Jon Anders la i vei for å møte henne der. Imens gikk Aslak, Simon og Dio gikk i forveien for å finne egnet område til leirplass og starte på den, og Gustav, Inger og Mats fulgte etter i litt roligere tempo. Litt etter litt kom resten av gruppa og vi fikk etablert en brukbar leirplass, og resten gikk som dagen før.

Dag 3

Vi sto opp tidligere og litt mer effektivt onsdags morgenen. Vi tok oss god tid til å lage bål, og spise frokost. Da vi var ferdig med disse tingene og kulden hadde fått ordentlig tak på oss bestemte vi oss for at det var på tide å komme i bevegelse igjen. Vi pakket sammen og satte kurs mot Grua. Det var lengre enn vi hadde planlagt, men vi var der utpå ettermiddagen. Der fant vi en Kiwibutikk som vi gikk på do på (å gå på do har sjeldent vært slik en deilig og varm følelse), vi kjøpte også inn 45 pakker med nudler og de som trengte det, deriblant meg, kjøpte seg et par med sokker. Vi gikk så vi såvidt kom inn i marka igjen før vi stoppet for å spise lunsj. Denne gangen prøvde Simon å bemanne primusen til Dio og det fikk han fint til. Lunsjen gikk fort og vi ble stadig flinkere og mer effektive, mindre tid ble kastet bort tid på tulleting. Vi gikk et stykke til, og denne gangen bestemte vi oss for å stoppe litt tidligere å få leirplassen litt mer forseggjort. Dette ble mye enklere av den grunn at vi fant en nylig brukt leirplass. Vi spiste og snakket. Mye av humøret forsvant med sola også denne kvelden, men i mindre grad enn tidligere.

Dag 4

Morgenene gikk mye som før, bare raskere og mer effektivt, mye var blitt rutine. Det var deilig å gå den dagen, vi hadde bestemt oss for å legge om ruten, noe som betydde at vi kunne ta det litt med ro. Vi gikk hele dagen og holdt motet oppe. Ingenting skjedde før lunsj i kveldinga, da ble det plutselig klart at Mats var på vei til å bli sjuk, han satt og frøs og ville ikke bevege seg eller spise, samtidig hadde han brekninger. Det begynte å bli kritisk, men til tross for at det var en situasjon som kunne vært preget av panikk klarte alle å holde seg rolig å gjøre det de skulle. Det var allerede planlagt med en plan A, B, C og D hva vi skulle gjøre. Plan A var å finne noen hytter med liv i i nærheten, vi undersøkte flere steder, men alt vi fant var en forlatt militærforlegning (det var i det minste det det så ut som). Vi hadde lite hell på hyttefronten og vi var i overgangen fra plan A til B da vi var så heldige at en tømmerkjører kom kjørende forbi. Vi ble enige om at det beste ville være at Dio ble med Mats og tømmerkjøreren til nærmeste tettsted der hvor faren til Dio plukket dem opp. Alt gikk som det skulle og det var godt å vite at roverlaget kunne handle på en rolig og gjennomtenkt måte i et tilfelle som dette.

Vi som var igjen hadde roet oss ned igjen og fortsatte å gå et stykke. Vi fant et sted vi likte satte opp leir og ble servert risengrynsgrøt med sukker og smørøye med sjokolade til dessert på senga av Jon Anders. Etter at vi hadde spist la vi oss til å sove.

Dag 5

Vi sto opp spiste frokost og pakket sammen, noe som nå var standard rutine for alle. Vi bestemte oss for at det ville bli for langt å gå til Sognsvatn og bestemte oss for å gå til stryken istedet. Idiotisk ide! Stryken er en nesten helt forlatt liten plass hvor det bare går tog i helgen, og ingen busser. Gustav snakka med en mann han med nød og neppe hadde fått stoppa langs veien. Mannen fortalte han at vi kunne komme oss til Harestua som lå fire kilometer unna, og vi måtte traske bortover den harde asfalten i skisko de 4000 metrene for å rekke 16:54 toget. Vi rakk det med grei margin og var på toget, på vei hjem!

Jeg og Mathias ankom hytta i rundt 4 tiden lørdag ettermiddag 22/01/11. Der fant vi Gustav, Mats, Sverre, Dio og Simon opptatt med å lage bål på steinbordet mens de hørte på musikk. Det var gått knapt 45 minutter da Dio kom på at vi ikke hadde nok melk, ettersom at melk var Katarina sin oppgave og Katarina hadde dratt pga slakt hjemme. Vi ble enige om at jeg og Mathias skulle dra ned å skaffe melk, av den enkle grunn at vi er aspiranter (Muligens også fordi vi var de eneste med ski). I samme sleng ble vi bedt om vi ikke like så godt kunne kjøpe noen nudler og hente en pc til å se på film med. Det gjorde vi. Da vi kom tilbake ca. to timer seinere, var hadde Mats dratt hjem på grunn av at han hadde noen personlige ting å ta seg av. En tid gjorde vi ikke så mye, Dio satt og rota med pc innstillingene mine og Simon lagde pizza. Vi satt etterhvert på ”Monty Python”, og så på den mens vi spiste pizza og digg. Etter å ha sett tre av filmene var klokka to på natta og Ryan bestemte seg for å dukke opp så vi gikk ham imøte med spader fordi han ikke kom seg inn på den oversnødde parkeringsplassen. Så klart fant han en annen løsning mens vi var på vei. Ryan hadde med seg en propanboks, som vi selvfølgelig kasta på bålet. Mye moro! Vi la oss etterhvert, men klokka ble nok over fire natt til søndag før Ryan hadde fortalt sitt siste grove sitat fra dendrofile folk på VG-debatt.no.

Klokka ni om morgenen våkna vi til en disturbed sang og spiste frokost. Deretter begynte vi med prepareringen som innledet den fire timer lange søndagsserveringen på trampen.(11:00-15:00) Serveringen gikk mer eller mindre greit og vi skulle til å begynne å rydde oss ut da en polsk familie kom og trengte hjelp til å finne to unger som hadde gått seg bort. I starten dro vi ikke inn politiet, men tenkte heller at de måtte være i nærheten. Vi skilte lag og lette forgjeves en stund, og da det ble klart at vi ikke ville ha tid til å finne dem før det ble mørkt, ringte Dio politiet. Der fikk han beskjed om at en bonde i nærheten hadde ringt og sagt at han hadde to bortkomne unger hjemme hos seg, og at de ikke hadde fått tak i hverken mora eller faren til ungene. Samtidig som Dio var på tråden med politiet endte Gustav opp på gården, på den andre siden av skogen. Vi fikk gitt beskjeden videre til foreldrene og bonden kjørte ungene og Gustav til Trampen. Alt endte godt – mission accomplished! Vi ryddet oss ut, og det var det.

Speiderhilsen fra Aslak

Turen gikk til Nordmarka, med Kermit og hans dyrebare håndholdte egg i spissen, samt Jon Anders med dobbel oppakning like etter. Første utfordring møtte vi på da en lommebok hadde blitt mistet/glemt etter 30 min med gange!

Til tross for noen forsinkelser kom vi gladsinnet frem og satte opp leir for helga. Låning av en av DNTs benker gjorde oppholdet en SMULE mer behagelig.

Felles mat a.la. gropstekt lammelår med bakt potet var null problem etter noen timer med steinsamling og vedsaging; pluss en times tid med spaing av intenst varme steiner i midten av bålet.

Tiden flyr i godt lag, og sant som det er kom søndagen før vi visste ordet av det. Tiden for hjemreise var inne. Turen hadde vært en suksess og bekjentskapet er noe vi alle setter pris på.

Vi takker alle i Budt roverlag for en fantastisk og lærerik tur og håper på godt samarbeid videre fremover! =)

De som deltok var:
Lilja, Karoline, Amalie, Bjarne, Martin S, Per-Eivind, Kermit, Martin PP, Simon, Mats, Aslak, Katarina, Jon Anders, Gustav og Dio

Takk for at vi kunne stå på deres sko da våre var til tørk!

Speiderhilsen fra 1. Ås Roverlag

I hovedsak vil det være lagets aspiranter som legger ut info fra turer, men andre innlegg vil nok også oppstå!